Erfaringsrapport fra eiendomsstudent: Wageningen, Nederland – våren 2018

Litt bakgrunn: jeg tar en integrert 5-årig master i eiendom, et studieprogram som naturligvis er preget av mye norsk juss. Det er lagt til rette for å dra på utveksling tredje året, men man må flytte enkelte emner til andre semestre. I tillegg skal man ta en rekke «valgfrie» emner for å nå 300 studiepoeng, men de må være relevante for studieprogrammet. Min tilnærming til valg av valgfrie emner har vært emner innen arealplanlegging, hvilket jeg er godt fornøyd med. Ettersom det ikke er mulig å ta emner innen norsk juss i utlandet, synes jeg derfor det var naturlig å finne emner innen arealplanlegging. Dette førte til en innsnevring av relevante universiteter å dra til, og gjorde dermed valget enklere.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville på utveksling i løpet av de fem årene jeg skulle gå på NMBU. I starten var jeg også bestemt på at når jeg først skulle på utveksling, så skulle jeg lengst mulig vekk, slik mange andre studenter som vil på utveksling ser for seg. Australia, New Zealand eller California fristet veldig. Dette skulle i midlertidig endre seg etter en del tenking og møter med studieveileder. Men å ta et semester i utlandet var jeg fast bestemt på, så planlegging og gjennomføring av å flytte enkelte emner til tidligere semestre begynte tidlig. I tillegg har jeg hatt en strategi om å ta litt flere studiepoeng tidlig i studieprogrammet, slik at det blir litt færre poeng å ta senere. Det har vært mye jobb, men litt over halvveis inn i mine fem studieår har jeg begynt å merke fordelene ved dette.

Leiden

Mange har spurt meg hvorfor jeg ikke reiste til et land lengre unna når jeg først skulle på utveksling. Nederland er et veldig spennende og interessant land i seg selv, og særlig om man tar min studiebakgrunn i betraktning. Med god grunn er landet kjent for god håndtering av vann og arealer, og med en befolkning på litt over 17 millioner samlet på et område på størrelse med Trøndelag(!) betyr det i mine øyne at de «må» være gode på arealplanlegging. I tillegg til dette er jeg selv halvt nederlandsk, men er født og oppvokst i Norge. Litt flaut å innrømme, men tidligere «fysisk» bekjentskap med landet har vært begrenset til en én-dags gjennomreise, så å flytte til Nederland for et halvt år var en unik mulighet til å virkelig bli bedre kjent med dette landet. Svaret på hvorfor jeg valgte Wageningen istedenfor et annet sted i Nederland er ganske enkelt – det var det eneste universitetet i landet som NMBU hadde en (for min del) relevant utvekslingsavtale med. I tillegg til god omtale fra andre som har vært i Wageningen før meg, anbefalte også studieveileder meg å dra dit. Dermed ble valget av universitet rimelig enkelt for min del.

Jeg fikk innvilget opptak til Wageningen University & Research (WUR), og dro dit vårsemesteret tredje studieår. Det er selvsagt enkelte viktige ting som må være i orden før man reiser, men studentvisum trenger man ikke. I tillegg til et sted å bo, må man finne ut av hvilke emner man vil ta – dette kommer jeg tilbake til. Å finne bolig og emner må man bruke en del tid på.

Bolig

Man bør være klar over at det er mangel på studentboliger, så det tar tid å finne noe akseptabelt med tanke på lokasjon og pris. Slik jeg forstod det prioriteres kun utvekslingsstudenter utenfor Europa i boligkøen til organisasjonen Idealis, som delvis tilsvarer SiÅs. På lik linje med nederlandske studenter må man dermed jobbe aktivt med å finne en bolig selv. Selv bodde jeg i et 12-mannskollektiv i Wageningen som var en del av Idealis, men rommet mitt fant jeg på Facebook-siden «Wageningen Student Plaza» av en nederlender som framleide rommet sitt. Denne fant jeg en ukes tid før avreise. Et svært hyggelig og sosialt kollektiv, med to studenter fra Ungarn og resten nederlendere, og fin utsikt – noe man ikke ta for gitt i dette landet. Jevnt over er studentboligene i byen fra 60-70-80-tallet, og standarden deretter. Prismessig bør man forvente å betale mellom 250-450 euro pr måned - ikke finn deg i å betale mer.

Utsikt fra rommet

Selv betalte jeg 360, hvilket jeg med min norske bakgrunn synes var helt ok i forhold til standarden. Fra der jeg bodde tok det 15 minutter på sykkel til campus, fem minutter til «Markt» midt i sentrum (matmarkedet på lørdager er flott), ti minutter til stranda og tre minutter til et flott supermarked. Dagligvarene er for øvrig litt billigere enn i Norge. Som tips til studenter som kanskje skal til Wageningen i fremtiden ville jeg aldri anbefalt å bo utenfor selve Wageningen, selv om mange studenter ved WUR gjør dette. Hvis man er glad i litt liv, åpen for det meste og vil spare en del på bolig, så er det bare å gripe sjansen om du finner noe midt i sentrum! For den som vil ha det roligere og foretrekker en bedre standard er studentboligkomplekset Rijnveste å anbefale – veldig nye, og fem minutter på sykkel fra campus. Om man skal være så uheldig at man ikke finner sted å bo før avreise, så fortvil ikke – jeg hørte mange eksempler på nye studenter som fikk bo midlertidig hos fadderne sine – fadderuka og hverdagslivet kommer jeg tilbake til.

Campus

Emner

Emnene man skal ta bør man også sette av en del tid til å finne ut av. Man bør sette seg inn i WUR sin akademiske kalender. Kort oppsummert er dette veldig annerledes enn det man er vant med fra NMBU. Hele året består av seks perioder, noe tilsvarende de tre blokkene vi har. Som regel velger man to emner pr periode, et som går på morgenen og et på ettermiddagen. Periode 3 og 4 er kortere enn de andre, og da velger man kun ett emne. De fleste emner gir 6 ECTS, og man må regne med å jobbe hardt for dem!

Jeg var altså på utveksling i vårsemester, i periodene 4-6. Jeg tok emnene GRS-51306 «Geo-information Science for Society», LUP-35806 «Mobility & Network Infrastructures» og GEO-23306 «Cultural and Historical Geography». Emneansvarlige var alle stort sett svært engasjerte og holdt et høyt faglig nivå. Alt foregikk på engelsk. Emnene valgte jeg i utgangspunktet selv, men måtte godkjennes av studieveileder ved både NMBU og WUR. Studieveilederen i Wageningen anbefalte meg å bytte noen av emnene enn de jeg hadde i utgangspunktet. Verdt å nevne er at jeg har blitt mye flinkere i GIS, lært en del om nederlandsk jordskiftearbeid, lært en del om forskjellige konsepter og teorier innen arealplanlegging, jobbet mye i grupper og skrevet en del akademiske tekster. Ekskursjoner har det også vært en hel del av, blant annet lokalt i Wageningen, men også til regionale arkiv, til en sykkel «highway» mellom Arnhem og Nijmegen, og vært med på å gjøre en stor evaluering av sentralstasjonen i Arnhem. Testing av autonome busser var også en ekskursjon, som dessverre ble avlyst – men likevel, det sier litt om hva man kanskje kan forvente som student ved WUR.

Skole

Av og til må man forvente å bruke svært mye tid på skolearbeid, både i form av å lese pensum og jobbe med innleveringer og gruppearbeid. Jeg vil si at det var et krevende tempo, men til gjengjeld var emnene jeg tok svært lærerike, relevante og engasjerende, og jeg vil påstå at man ikke kan finne tilsvarende emner på NMBU. Fra NMBU er jeg vant med at man normalt kun leverer én større oppgave eller avlegger en eksamen, og vurderes med karakter A-E eller bestått/ikke bestått. I Wageningen vurderes man derimot på en rekke forskjellige punkter, og får en karakter mellom 1 og 10, og får å bestå må man i de fleste emner få 5,5 eller høyere. I to av emnene måtte det avlegges skriftlig eksamen – dette viste seg å være langt mer uhøytidelig enn hva jeg var vant med fra NMBU. Karakteren man får er et vektet gjennomsnitt av alt man har levert, og opplevdes veldig rettferdig. 

Gruppearbeid (jordskifte)

Men for å understreke, det er mye forskjellig i hvert emne man skal levere og få vurdering på, og personlig opplevdes det litt utmattende i forhold til det jeg vant med fra NMBU. Ettersom jeg hadde studiepoeng til gode fra NMBU valgte jeg å ta noen færre poeng ved WUR, og det synes jeg var helt greit med tanke på den omfattende arbeidsmengden. Ved å ikke ta en 
full pott på 30 studiepoeng fikk jeg mulighet til å reise en del, både rundt i regionen på sykkel og deler av landet og deler av Belgia med tog. I regionen vil jeg anbefale å sykle østover til Kasteel Doorwerth langs med elven Nederrijn, og gjerne helt til Arnhem. Det er også mange fine ruter å sykle på sørsiden av elven, da tar man bare en ferge over (veldig rimelig). Vestover til Amerongen via Rhenen er også å anbefale. Ellers vil jeg anbefale å reise til Amsterdam om man ikke har vært der før, samt Leiden, Delft, Den Haag og Utrecht, og de to belgiske byene Gent og Brugge er nydelige. Deltaparken på den kunstige øyen Neeltje Jans i provinsen Zeeland er også å anbefale for den som vil se en de store nederlandske konstruksjonene som sørger for at halve landet ikke blir oversvømt.

Kasteel Doorwerth

Ankomst – den viktige rekkefølgen på ting

Jeg dro til Wageningen i begynnelsen av februar, ca en uke før fadderuken begynte, som igjen var en uke før skolestart i periode 4. I forbindelse med at nederlenderen som fremleide rommet sitt til meg selv skulle på utveksling til Italia, var jeg så heldig at jeg fikk bruke sykkelen hans! Ellers vil jeg si at å skaffe seg en sykkel er førsteprioritet! Man vil gjerne ha en grei sykkel også, for man bruker den hele tiden – og to tips: ikke betal mer enn 100 euro for en vanlig brukt en, og vinterstid kan vinden være røff og iskald, så husk gode klær. Uansett, siden jeg ankom en uke tidligere enn nødvendig tenkte jeg at det kunne være fint å reise litt rundt, og satte meg derfor inn i hvordan man som student kunne reise rundt i landet med tog så rimelig som mulig. Det nasjonale togselskapet NS tilbyr en hel haug med forskjellige billetter og rabatter, og å sette seg inn i dette og hva som passer deg best kan være komplisert. For å unngå å betale full pris hver gang man skal reise med all slags kollektivtransport i Nederland må man skaffe seg et OV chipcard – et elektronisk kort man skanner seg inn og ut med. Man kan skaffe seg et anonymt OV-kort med en gang ved ankomst til Nederland, men om man mister kortet så kan man ikke sperre kortet og få refundert pengene man har på det. Det kan man derimot med et personlig OV-kort, som jeg derfor heller ville ha. Dette bestiller man enkelt på nett, men via en nederlandsk betalingsløsning (Ideal, tilsvarende norsk Bankaxept).

Dermed må man skaffe seg en nederlandsk bankkonto, og da får man også et Maestro debitkort, hvilket er lurt å skaffe seg uansett. De fleste forretninger godtar nemlig kun betaling med det nederlandske Ideal-systemet. Det vanlige norske visakortet du har, samt andre kredittkort, kan man i hovedsak bare bruke hos større internasjonale kjeder, finere restauranter osv. Jeg ønsket ikke å gå i minibanken for å ta ut kontanter hele tiden, så jeg valgte å skaffe meg dette, og det samme gjorde de fleste andre internasjonale studentene. Jeg valgte banken ING, og den kan jeg anbefale – det var enkelt og helt gratis å få konto og kort, og det gikk smidig. Men(!) man må skaffe seg et nederlandsk borgernummer først, og det er uansett lovpålagt å gjøre om man skal bo i Nederland i mer enn fire måneder. Dette er for så vidt enkelt å ordne, og gjøres hos kommunen. Man må ha med pass, kontrakt på hvor man bor, og et dokument fra WUR som sier at man har blitt student der.

Så sørg for å ha bosted i orden, og en av de første prioriteringene man bør gjøre når man ankommer Wageningen er å kontakte studieveilederen sin (exchange coordinator) for å avtale et møte for å få dokumentene man trenger fra universitetet. I sum virker alt dette sikkert innviklet, og jeg lærte dette på den harde måten - så for å sørge for en så smidig prosess som mulig ved ankomst for andre som skal på utveksling til Nederland vil jeg anbefale denne rekkefølgen på viktige ting som bør gjøres: 

1) skaffe seg sykkel 

2) avtale møte med exchange coordinator for å få dokumenter fra skolen

3) gå til kommunehuset for å få borgernummer

4) gå til en bank og opprett nederlandsk konto samt få Maestrokort

5) bestill personlig OV-chipcard :)

Sosialt

Det er fort gjort at alt dette tar litt tid, og for min del ble noen av disse ærendene flettet inn i en travel og veldig morsom fadderuke, kalt AID (Annual Introduction Days). Faddergruppen min bestod stort sett av veldig sosiale mennesker, og akkurat som meg ønsket de fleste å delta på de fleste arrangementene. Dette har ført til at jeg har fått mange nye venner, særlig de som var i faddergruppen min. Disse kom fra Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania, Ungarn, USA og Sør-Afrika, men jeg ble også kjent med enda flere folk fra mange andre land. Det studerer om lag 10 000 studenter ved WUR, i en by med om lag 40 000 innbyggere. Av studentene er om lag 20 % av disse internasjonale, og blant de største minoritetene er italienere, tyskere og kinesere. I løpet av fadderuken ble vi nye studenter godt kjent både med hverandre og med mange av studentorganisasjonene. Jeg meldte meg inn i IxESN, en av organisasjonene for internasjonale studenter, hvilket jeg vil anbefale. De arrangerte mange turer, store middagskvelder, fester og mange aktiviteter, og når venner fra Norge kom på besøk fikk de leie sykler av dem svært rimelig. Organisasjonen hjalp til med typiske behov og spørsmål man gjerne har, og generelt sørget de for at man hadde det moro.

Videre finnes det en hel rekke med studentforeninger- og organisasjoner i Wageningen, og akkurat som på Ås er det typisk at man er engasjert i et eller annet ved siden av studiene. Noen av disse foreningene har mange hundre aktive medlemmer samtidig, så dimensjonen på foreningene i Wageningen er veldig annerledes enn på Ås. Men noe «Studentsamfunn» slik som på Ås finner man ikke. I Wageningen har derimot de forskjellige foreningene sine egne slike steder, og noen av dem er ganske store. De forskjellige stedene er åpne for ikke-medlemmer enkelte dager i uken, og i sum kan man dra et sted så å si hver kveld om man skulle ønske det. I løpet av våren 2018 fikk jeg også oppleve to store offentlige fridager: Koningsdag (Kongens (burs)dag) og Bevrijdingsdag (frigjøringsdagen, etter andre verdenskrig). Begge dagene er verdt å få med seg, og sistnevnte bør faktisk oppleves i selveste Wageningen. Det var nemlig her avtalen mellom nederlenderne og tyskerne ble utarbeidet. Hvert år blir byen fullstendig snudd på hodet, og det er konserter, liv og røre overalt.

Til slutt

Alt i alt hadde jeg en veldig god opplevelse, og jeg vil si det var veldig givende. Man lærer en hel del om seg selv når man kastes inn i en helt ny hverdag i et annet land. De første dagene kan det oppleves slitsomt å snakke engelsk hele tiden, men dette går seg til rimelig raskt. Jeg trengte ikke noe språkkurs. Nederlenderne er for øvrig veldig flinke i engelsk, og jeg opplevde det som veldig inkluderende gang på gang når de byttet til engelsk i det jeg kom inn i et rom. Det er veldig lett å kommunisere med dem, og til tross for at Norge og Nederland ser veldig annerledes ut, opplevde jeg mange kulturelle likheter. Det skal selvsagt også nevnes at Erasmusstipendet kommer godt med. Da utvekslingsoppholdet nærmest seg slutten var det fremfor alt veldig trist å forlate et sted og mange mennesker jeg hadde blitt glad i, men jeg kjente også på en annen følelse jeg ikke hadde sett for meg jeg skulle sitte igjen med på slutten – at det var på å dra hjem og fortsette studiet. Jeg kunne godt vært i Nederland lenger altså, men jeg fikk en følelse av at det var riktig å dra hjem igjen. Det var en veldig rar følelse, men en god en. Jeg vil definitivt anbefale andre studenter å ta minst et halvår i utlandet, og for de som vurderer å dra på utveksling til Wageningen vil jeg bare si én ting: dra!

Alle bilder har jeg tatt selv (flere bilder helt nederst).

Svarer gledelig på spørsmål, så det er bare å spørre i kommentarfeltet, sende en melding på Facebook eller ta kontakt på mail: justin94vdp@gmail.com

Justin van der Pol

Stikkord: Nederland, Wageningen, Wageningen University & Research, arealplanlegging, spatial planning, eiendom.

Sykkelparkering ved Amsterdam Centralstation

Delft

Forelesing

Jorde på sykkeltur

Kinderdijk

Stuen i kollektivet

Leiden

Leiden