Vet Agro Sup, våren 2024

 

Reiseblogg fra Lyon

 

Hei, jeg heter Helene og går fjerde året på veterinærstudiet ved NMBU. Jeg tilbrakte tre måneder på utveksling i Lyon sammen med en klassekamerat. Vi dro til Lyon med relativt lite franskkunnskaper. Ingen av oss hadde snakket fransk siden vi hadde det på videregående, og vi var litt i tvil på hvor godt vi ville forstå franskmennene. Vi var også litt nervøse fordi vi skulle gå i klasse med elever som gikk året over oss, og vi synes pensum et utfordrende nok på fjerdeklasse-nivå, og ikke minst på norsk. På toppen av det hele hadde vi fått leie en leilighet uten noen kontrakt, så vi var litt skeptiske til om vi i det hele tatt hadde et sted å bo når vi kom frem.

 

Turen til Frankrike gikk via tog, og det er noe jeg vil anbefale alle som skal dra på utveksling å benytte seg av. Vi kjøpte oss interrailbillett og fikk sett deler av Europa på vei ned. Togene var rene og behagelige, og utsikten var kjempefin. Da vi omsider kom frem til Lyon, fikk vi etter mye frem og tilbake tak i nøkkelen til leiligheten. Lettelsen vi kjente over at den faktisk eksisterte, og at vi ikke hadde blitt lurt, ble fort til vantro da vi kom inn i det som skulle være vår boplass i neste tre månedene.

 

Bygningen leiligheten befant seg i var fra 1800-tallet, og det så ut som utleier hadde forlatt leiligheten i all hui og hast. Det lå klær og søppel strødd ut på gulv og møbler, og teppegulvet så ut som det aldri hadde blitt vasket (noe jeg tviler på at det faktisk noen gang har blitt). Etter seks timer med rydding og vasking føltes alt bedre, og vissheten om at det ikke fantes insekter eller andre skadedyr hjalp veldig på trivselen (vi hadde tross alt vasket over alle kriker og kroker i leiligheten). Men lite visste vi om hva denne leiligheten hadde å by på av overraskelser.

 

Selve universitetet, Vet Agro Sup, ligger rundt en time med kollektivtransport fra der vi bodde. Det er plassert landlig, i nærheten av et lite tettsted kalt Marcy Étoile. Selv om omgivelsene er nydelige, er det ikke så mye som skjer utover undervisning og sosialt liv på skolen. Det kan til en viss grad sammenlignes med hvordan situasjonen er med Ås og Oslo. Vi hadde lyst å oppleve mest mulig av Lyon, så selv om pendlingen tok omtrent to timer av dagen (tur-retur), ville jeg ikke hatt det på noen annen måte. Lyon er en helt fantastisk by, og det var en glede å kunne vandre gjennom byen på vei til bussholdeplassen om morgenen, og å komme hjem til bylivet på kvelden igjen.

 

I Lyon hadde vi stort sett kun praksis, men unntak av et fåtall med undervisningstimer. Totalt bestod praksisrotasjonen av to uker med hest, tre uker med smådyr, tre uker med produksjonsdyr, to uker med obduksjon og en uke med besetningsmedisin. På hesteklinikken hadde vi en uke på indremedisin og en uke kirurgi. Smådyrsrotasjonen var lik, men her hadde vi også en uke på SIAMU, som er akutt- og intensivavdelingen der. Produksjonsdyrrotasjonen bestod av to uker med praksis på klinikken på skolen og en uke hvor vi satt på med produksjonsdyr-veterinærer som kjørte rundt i distriktet.

 

Bortsett fra noen presentasjoner under morgenrunden og på slutten av uka, hadde vi ingen eksamen eller tellende evaluering av noe slag. I og med at så å si alt av undervisning foregår på fransk, kreves svært lite av utvekslingselevene bortsett fra at man holder noen små presentasjoner (og deltar på praksis, selvsagt). Vi hadde ingen innleveringer eller lekser, så alt av lesing som ble gjort etter skoletid var til patologieksamenen som ventet på oss hjemme i Norge etter utvekslingsoppholdet. Noe tid gikk riktignok til å forberede presentasjonene, men da først og fremst fordi språket var utfordrende, ikke det faglige.

 

De franske studentene var motiverte og flinke, både teoretisk og praktisk, og det var absolutt utfordrende å holde tritt med det nivået de lå på faglig. Det var til stor hjelp at franskmennene var imøtekommende og behjelpelige, og ofte forklarte på engelsk om vi ikke hang med i timen. Selv om elevene var lette å be om hjelp fra, kunne det være ganske vanskelig å skulle forstå lærerne i Frankrike. Skolesystemet der er i mye større grad preget av et hierarki enn det det er her i Norge, og det er noen normer er det er vanskelig å henge med på til tider. Noen av lærerne var heldigvis mindre strenge, og da kunne vi snakke med dem og stille spørsmål vi hadde.

 

Alle disse utfordringene som dukket opp, både språklig og faglig, viste seg etter hvert å være overkommelige. I starten av utvekslingen var vi utmattet. Hver dag startet med alarmen som gikk av 06:00, og det var ikke uvanlig at vi ikke var tilbake i leiligheten før i 19/ 20-tiden. Helgeskole var også et krav vi ikke visste skolen stilte før vi var der. De første tre ukene i Frankrike var alle med helgeskole, som i praksis endte med nesten 21 dager på skolen i strekk. Når man er sliten fysisk ble språket ekstra utfordrende, så vi var to slitne og overveldete nordmenn i starten av oppholdet. Det viste seg også at rotasjonene våre ikke var helt bestemt da vi ankom universitetet, og vår usikkerhet rundt dette var til irritasjon for flere av professorene, og for oss selv.

 

Det viste seg også at det ikke kun var oss to som bodde i leiligheten, men også mus, møll og såkalte teppebiller. I starten var det kun en bille her og der, litt musebæsj på kjøkkenbenken eller en møll i ny og ne, men etter hvert begynte musa å bevege seg rundt i leiligheten som om den var kjæledyret vårt. Uredd og nysgjerrig sprang hun under senger, over kjøkkenbordet og i alle kriker og kroker. Teppebillene mistenker vi at kom med musa, og møllen bodde nok i der møllspiste sengetøyet til utleieren vår. Etter en stund tok vi to mus i fella, men den største, mest uredde musa gikk aldri i fella (selv om hun forsynte seg av innholdet i fella daglig), og lever for alt jeg vet i beste velgående i leiligheten i Lyon i skrivende stund.

 

Selv om vi var svært slitne, var vi først og fremst lykkelige gjennom oppholdet vårt. Både menneskene vi møtte på, den nydelige byen og de ulike erfaringene vi skaffet oss gjennom rotasjonene ga oss en lykkefølelse som varte ut utvekslingsoppholdet. Noe av det mest givende var mestringsfølelsen vi satt igjen med etter alle timene med fransk og praksis. Etter hvert fikk vi også rotasjoner hvor skoledagene ikke var like lange og hvor vi slapp å være på skolen i helgene. I tillegg lærer man mye av å bli kastet ut i praksis på den måten vi ble, så både språket og de praktiske kunnskapene våre forbedret seg fort i starten.

 

Så, kort oppsummert, vil jeg anbefale alle som synes utveksling virker interessant, å dra. Til og med om man må bo slik vi bodde, pendle så langt vi gjorde og være så slitne og forvirret som vi var i starten! Jeg har lært mye om hvordan veterinærer gjør det i Norge ved å lære om hvordan de gjør det i Frankrike, og ser på veterinærrollen på en ny måte enn jeg gjorde før jeg dro. Jeg har fått være med på operasjoner og møte pasienter jeg aldri hadde fått gleden av å møte på om jeg ble hjemme dette semesteret, og jeg tar med meg all denne kunnskapen inn i min fremtidige rolle som veterinær.

 

I tillegg kan jeg nå forstå og gjøre meg forstått på fransk, som er et språk jeg har blitt enda mer glad i enn jeg allerede var før utvekslingen. Jeg har også fått et nytt syn på franskmennene og deres kultur, og jeg har blitt motivert til å ta med meg den åpne, positive energien de ga meg hele veien hjem til Norge. Til sist har jeg også lært mye om meg selv, mye mer enn jeg trodde jeg skulle i en alder av 26. I retrospekt føles det heller ikke som om jeg kunne bodd noe annet sted enn det vi endte med å bo. Det kommer mange gode historier og latterkramper ut av en såpass elendig boplass, og utvekslingen hadde virkelig ikke vært det samme uten.

 

 

Spørsmål om utvesklingsopplevelsen:

Er du fornøyd med utvekslingsoppholdet ditt, og vil du anbefale andre studenter å gjøre det samme?

Ja, jeg er kjempefornøyd. Ville anbefalt andre å gjøre det samme.

 

Var det vanskelig å få de emnene du ønsket å ta?

Det var vanskelig fordi det er første gang på lenge (jeg har ikke hørt om siste gangen) norske veterinærstudenter drar på utveksling til veterinærhøyskolen i Frankrike. Veilederen i Frankrike snakket ikke et ord engelsk, og veilederen vår i Norge snakket, forståelig nok, ikke et ord fransk. Så mye av det praktiske var uklart, men vi endte opp med de rotasjonene vi ønsket og den praksisen vi skulle ha. Og neste gang noen drar ned, er dette allerede ordnet. Dermed vil det blir mye lettere for fremtidige elever.

 

Fikk du godkjent alle emnene dine da du kom hjem?

Ja.

 

Er du fornøyd med den faglige kvaliteten på universitetet?

Ja.

 

Hvor langt rakk midlene du fikk fra Lånekassen/ Erasmusstipend?

De rakk, men det var til god hjelp å ha med seg noe penger i tillegg.

 

Oppnådde du det du ønsket ved å dra på utveksling?

Ja.

 

Stikkord: Frankrike, VetAgroSup, veterinærmedisin, profesjonsstudium, NMBU, Marcy Étoile, Lyon