LIVET I WIEN 2017-2018 - av Kaja Tellefsen Wivestad

Åpen, nysgjerrig og med litt for mye bagasje ankom jeg Schwedenplatz med flybussen, og var i Wien for første gang. Spent på hva det neste året ville bringe, med noen ønsker og mange spørsmål spaserte jeg over broen ved Donaukanal til leiligheten i 2. distrikt.

Jeg dro til Wien før universitetet startet. Jeg hadde funnet et privat språkkurs som varte fem uker, og hvor fire uker var kravet for å få språkstipend fra Lånekassen (dette fordi Universitetet, BOKU, kun tilbød et tre ukers kurs). Jeg hadde funnet meg en midlertidig leilighet via en Facebook-side med en arkitektur- og en filosofistudent. Leiligheten lå nær kanalen, var sentral, i et rolig nabolag med mange koselige kaféer og parker.

Matthias og Simona, som jeg bodde med, var vel de varmeste og beste menneskene jeg kunne møtt. De viste meg gladelig rundt til lokale skatter i byen; utekinoer, takterrasser og parker. De viste meg de beste sykkelrutene og inviterte meg til fester og middager med venner.

Språkkurset jeg gikk på var arrangert av ActiLingua. Læringskurven ble bratt, og ettersom jeg ikke kunne noe særlig tysk fra før, var det bare å henge i. Jeg syklet rundt på min nye bruktsykkel, ble kjent, gikk meg vill og jeg fant frem igjen. Jeg fant også et kurs i samtidsdans, med en fantastisk dansepedagog fra Ungarn, som jeg fortsatte hos resten av semesteret.

2. distrikt ble kalt det jødiske distrikt, etter som en stor del av befolkningen der er ortodokse jøder. Dette var et nytt, men ganske fascinerende fenomen for meg. De bar sorte side frakker, mennene gikk med gigantiske hatter, ofte av pels, kvinnene med parykk eller skaut og de yngre guttene med barberte hoder og lange hårlokker ved ørene. Den jødiske kanalen slo inn på radioen vår i 2. distrikt, noe som ble en del av morgenritualet. Historiene fra gamletestamentet har vært vanskelig for meg å unngå som sørlending, men de kom nå til nytte. De velkjente fortellingene gjorde det lettere å forstå konteksten på tysk, og jeg fant ut av at dette var en effektiv måte å utvide vokabularet mitt på.

Leiligheten var midlertidig, og jeg brukte mye tid på å sykle rundt på visninger da det nærmet seg slutten av leieavtalen. Jeg fant meg til slutt et sted å bo, ikke så langt fra Universitetet i 19. distrikt. Leilighetsjakten var nervepirrende, og jeg var lettet da jeg fant et sted å bo da oktober måned kom.

Semesteret startet i oktober og solen stekte fremdeles. Dette var noe jeg ikke hadde tenkt på før jeg dro ned. Sommersesongen er mye lengre i Wien. Det yrte av folk fra tidlig mai og ut oktober, ved Donaukanalen og på Donauinsel (en øy/naturreservat som ligger mellom Donau-elven og den parallelle utgravde kanalen Neue Donau).

De første ukene på BOKU var et maraton av å få timeplanen til å gå opp, og få nok fag. Fagene hadde få studiepoeng, og tidspunktene for oppmelding var forskjellige fra fag til fag. Timeplanen ble full, og det gjaldt å være til stede på første forelesning i hvert fag for å få plass. Om man ikke fikk plass i et kurs, var det bare løpe videre til neste i kalenderen, og om du fikk plass, måtte du kanskje løpe videre likevel til en annen "overlap". Ja, for "overlap" var et begrep vi Erasmusstudenter ble godt kjent med. I forsøk på å ta 30 studiepoeng ble timeplanen ganske full, og de lokale studentene syns det var helt galskap. For vi møtte ikke mange lokale studenter som tok mer enn 15 studiepoeng per semester.

Dette var vel også en av mine kulturelle erfaringer. De østerrikske studentene får ikke studiestøtte slik vi nordmenn gjør, og må dermed finansiere seg selv eller få støtte fra foreldre. Dette gjør at de ofte jobber en del ved siden av studiet.  Lånekassa gir dem heller ikke noe press på å fullføre studiet på normert tid, og folk studerer gjerne 8 år for en mastergrad.

Etter hvert som timeplanen kom på plass, roet ting seg litt. Jeg fikk plass på masse spennende fag, møtte flotte medstudenter og inspirerende lærere. Fagene var mange, og det var mye å holde oversikt over. Prosjektfagene var spennende og lærerike, og noen ble sendt av gårde til hagekonkurranser, noe som var både motiverende og morsomt.

En ting jeg vil nevne for studenter som skal til Wien, er at man må være bevisst på at studiet i landskapsarkitektur på BOKU er en del av en bredere studieretning som også inkluderer byplanlegging og naturforvaltning. Det er derfor viktig å velge fag som er landskapsarkitekturrettede, om det er det man ønsker. (Dette feilet jeg på i et fag, og forstod det ikke før jeg var på klassetur i den lille fjellandsbyen Hinterstoder, hvor vi registrerte flomfarer).

Jeg ble i Wien i to semestre, noe jeg er veldig glad for. Jeg følte jeg hadde hverdagen min der, samtidig som jeg fikk tid til å knytte nærere vennskap, besøke landene rundt og dra på skiferie i fjellene. I februar hadde vi en måned semesterferie, noe jeg syns er utrolig merkelig, men også en veldig god mulighet til å reise. Så da dro jeg til India, som jeg hadde drømt om i noen år.

Etter jul var jeg godt kjent i byen og var mer rutinert på livet i Wien. Jeg og Cathrine Bugge samarbeidet om registreringene av fag, og vi møtte opp for hverandre når det var "overlaps" og ga hverandre rapport etterpå. Vi hadde funnet våre favorittprofessorer og hadde begynt å forstå det akademiske systemet. Vi følte oss ganske så lokale og koste oss med pengene fra Lånekassa, vin ved kanalen og de mange kafémulighetene.

Etter hvert som språket ble bedre, tok jeg halvparten av fagene på tysk, noe som var utfordrende, men spennende. Fra starten av oppholdet fikk jeg tak i en språkpartner via Facebook, som jeg møtte en gang i uka. Etter jul ble jeg også med på et "tandem-partner"-program via BOKU. Dette var veldig fine og morsomme måte å lære språk på. De ville lære norsk og jeg kunne stille alle mine spørsmål og oppklare mine mange pinlige misforståelser på tysk. Vi gikk på kafé, på museum eller møttes i parker, snakket i vei så godt vi kunne, rettet på hverandre og ga hverandre gloser å øve på.

De siste to månedene flyttet jeg tilbake til 2. distrikt, i samme bofelleskap som Cathrine. Vi hadde begge hatt et ønske om å klare oss litt selv, og bo med lokale. Da jeg måtte flytte ut av min leilighet, var det en glede å få delt de to siste månedene med henne og seks ande roomis. Det ble tredje gang jeg stod på gata i Wien med alt pikkpakket mitt. Cathrine hjalp meg, og vi fikk det unna på en taxitur. Sliten som jeg var, var det deilig å komme inn i det nye kollektivet.  Latteren lå løst og jeg følte meg fort hjemme. Vi fikk dratt fagene i havn, lagde deilige måltider sammen og nøt den siste tiden av våren i Wien.

Alt i alt vil jeg si at Wien er en nydelig by å bo i. Det er lett å komme seg rundt kollektivt og på sykkel, masse spennende kulturliv og arrangementer, en lang, deilig sommer- og parklivssesong og et universitet som har relevante fag for landskapsarkitekturstudenter. Det var aldri noe problem å komme i kontakt med de lokale, og så lenge man insisterte litt, var folk flest tålmodige med å holde samtalen på tysk. Jeg er utrolig glad og takkmenig for året i Wien, selv om jeg mot slutten savnet saltvann og norsk sjøluft. Jeg visste ikke hva som ventet meg før jeg dro, men jeg hadde noen tanker om hva jeg ville, som jeg følte ble oppfylt. Jeg følte meg utfordret faglig, jeg fikk danset og reist, lært meg en del tysk, og føler jeg har fått meg enda en by i verden som kan defineres som litt "hjemme" for meg.

Stikkord: Østeriket, Universität für Bodenkultur Wien