Livet som student i verdens nordligste by

Jeg vil dele noen tanker jeg gjorde meg under mitt opphold i verdens nordligste by med dere.

Ingen steder på jorda man merker global oppvarming like mye som de i høyarktiske områdene. Grunnet fenomenet polar amplifikasjon endrer livet i nord seg drastisk, og gjør Arktis til den beste klimaindikatoren på jorda. På grunn av dette drives store deler av verdens reelle klimaforskning her oppe, og dette resulterer i et svært annerledes studietilbud. 

Fra ingeniørstudiet på NMBU var jeg vant med å sondere meg fram til fasitsvar ved å følge oppskrifter. Til forskjell fra NMBU, utdanner UNIS forskere. UNIS lar studenten selv leke juniorforsker i et helt semester. Etter et obligatorisk 3-poengs kurs, AS-101: Arctic survival and safety, følger en periode med forelesninger, seminarer og øvelser i hovedfagene. Temaene holder seg innenfor arktisk geofysikk, og øvelsene er som regel simuleringer og modelleringer av geofysiske prosesser. Deretter er det tid for det som i stor grad avgjør karakteren man får i kurset. Nøkkelord er feltarbeid og rapportskriving. I løpet av mitt semester var jeg rundt 20 dager i felt for å samle data. Rundt halvparten fra båt, andre halvparten på snøscooter. Man får unik tilgang til teknologiske apparater til måling og prosessering av blant annet havstrømmer, saltprofiler, is-tykkelse, -tetthet og -distribusjon, inn- og utstråling, konduktivitet, emissivitet og diverse meteorologisk dynamikk. Alle i klassen fikk sitt eget oppdrag og bidro med hvert sitt kapittel til den nesten 400 sider lange rapporten. Til tross for at en teoretisk, muntlig eksamen utgjør hele vurderingsgrunnlaget, er det metodene og erfaringene man sitter igjen med som er det viktigste faglige utbyttet.

Den nevnte polare amplifikasjonen sørger også for at global oppvarming allerede er en utfordring i hverdagen til innbyggerne. Situasjoner og hendelser som for ikke langt tilbake tilhørte sjeldenhetene, skjer nå til stadighet, og hyppigheten akselererer. I løpet av mine drøye seks måneder i Nybyen opplevde jeg flere evakueringssituasjoner, 40 graders temperaturforskjell i februar, et scooterfølge som gikk gjennom vanligvis trygg sjøis og et snøskred som rev med seg 12 leiligheter, delte et hus i to og tok fra over hundre mennesker hjemmene sine. Dette er ustyrlige og uforutsigbare krefter som tar liv og som virkelig preger et bittelite lokalsamfunn. Man skulle tro at å finne sjøis i Arktis i mars skulle være like lett som å finne høystakken rundt ei nål, men likevel opplevde vi studenter til stadighet at vår 10-dagers forskningsekskursjon med skipet Polarsyssel ble utsatt. Satellittbildene viste store mengder drivende tynn is. Å ta båten over til fastlandsisen på Grønland var faktisk oppe til diskusjon. Innerst i en fjord, med upåklagelig utsikt til en blå isbre - hjem for ei isbjørnbinne – fant vi til slutt isen vår. Det setter ting litt i perspektiv, og man får en påminnelse om hva som er viktig i livet. På Ås er det verste en student opplever at oppgaven slettes fra datamaskinen dagen før fristen. På Polarsyssel gikk alarmen midt på natten, og jeg var vitne til at sjøisen mine kollegaer stod og tok målinger på sprakk opp, mens isbjørnbinna observerte redningsaksjonen fra avstand. Det er faktisk av et reelt sikkerhetshensyn at alle studenter må gjennom skytetrening, førstehjelp og kameratredning på sjøis og isbre. 

Som miljøfysikk-student er dette erfaringer som går perfekt hånd i hånd med den teoretiske ballasten man får fra fysikklaben. Fra den lille trygge laben innerst i TF-kvartalet virket klimaendringene som noe som ville skje langt herfra, og ofte innen år 2050 eller 2100. Det å føle klimaendringene sende et fysisk gufs gjennom hele kroppen er en så sterk opplevelse at det endrer personer. Man forstår nytten av studiet gjennom en skikkelig virkeligshetsjekk. Det faglige utbytte man får gjennom UNIS er så absurd viktigt at jeg kan ikke gjøre annet enn å oppfordre flere til å reise opp. 

- Vemund Wilson Losnedal

Stikkord: Svalbard, UNIS, miljøfysikk