Jeg dro til Østerrike
i februar og har fulgt bachelorprogrammet Miljø- og naturressurser (Umwelt- und
Bioressourcenmanagement) på Universität für Bodenkultur (BOKU).
Studenter fra andre
universiteter anser BOKU som et universitet for hippier eller for bønder, og
andelen studenter fra mindre bygder og tettsteder, er nok høyere på BOKU enn de
andre universitetene i Wien. Det reflekteres også i språket: her blir
studentene oppfordret til å snakke på dialekt. Det gjør det litt mer utfordrende
for en nordmann med haltende tyskkunnskaper fra videregående, men de aller
fleste legger villig om til «hoch Deutsch» når du avslører at du ikke er
moderspråklig, og alt i alt har ikke språket vært en stor utfordring for meg
dette semesteret.
Jeg har da også tatt
et språkkurs som universitetet tilbyr, German for Science (120034), og fikk mye
ut av det. Utover det har jeg tatt syv andre fag: Applications in river
landscape management (812350), Grundlagen der Mikroökonomie (731127),
Biocultural diversity in rural landscapes (834321), Ecosystem dynamics and
their effect on greenhouse gases (911331), Guided Reading: Long-term
socio-ecological research and environmental history (737320) (dette var for
øvrig mitt yndlingsfag og jeg anbefaler det på det sterkeste), Resource and
environmental economics (731324) og World wines and viticulture (958342). Noe
av det mest utfordrende med universitetet er at alle fagene har utrolig få
studiepoeng, så man må ta mange fag for å fylle opp semesteret. Fordelen med det
er at vi har frihet til å konstruere et semester med spennende temaer innenfor hvert
enkelt fag, men til gjengjeld må man sette av mye tid og nøye planlegging for å
få timeplanen til å gå opp. Dessuten må man være rask – her er det førstemann
til mølla som gjelder!
En annen utfordring alle
som kommer til Østerrike møter på, er det byråkratiske hinderløpet du må
gjennom for å oppholde deg her lovlig. Allerede innen de første tre dagene må
du melde fra til ditt lokale Meldeamt (registreringskontoret). Dette må skje
ved personlig oppmøte (med mindre du er så heldig å reise midt under en pandemi,
da tillater de også søknad per mail). Det er heller ikke noe poeng å reservere
en time, du må rett og slett møte opp på kontoret en dag du har god tid og vente
i kø til det er din tur, deretter kaster de et raskt blikk på dokumentene dine,
signerer, og du er offisielt en ekte wiener. Etter fire måneder må du gjennom
hele prosessen en gang til. Det føles litt unødvendig, men Wien er verdt
slitet.
Wien er en hyggelig
by det er utrolig lett å like. Jeg har bodd i et femmannskollektiv i 2.
distrikt. Det er mange som hevder at nettopp de bor i det hyggeligste
distriktet i Wien, men jeg vil for alltid slå et slag for min bydel: her bor
jeg tett på Innenstadt (gamlebyen), men uten nattestøyen. Det kryr av
restauranter og cafeer, kirker og synagoger, vi har flere teatre og biblioteker
i tillegg til at både Augarten og Prater (to av Wiens få grønne lunger) ligger
helt eller delvis i 2. distrikt. På den ene siden av bydelen ligger Donaukanal
hvor folk i alle aldre og samfunnssjikt kommer for å drikke øl og Spritzer i de
varme månedene. På den andre siden befinner seg Donauinsel, en 21km lang kunstig
øy midt i Donau som ble bygget på 70- og 80-tallet for å beskytte byen mot
høyvann og som fungerer som et badeparadis en kort U-bahnetur fra sentrum.
Det har vært fire og
en halv utrolig innholdsrike måneder, og tida har gått fort. Ja, faktisk så
fort at jeg har bestemt meg for å bli igjen i byen selv om
utvekslingssemesteret går mot slutten.
Comments
Post a Comment